Advokat Are Stenvik, Advokatfirmaet BAHR
1. Innledning
Forholdet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold er et klassisk tema som har fått fornyet oppmerksomhet i senere år.
Diskusjonen synes ofte å være basert på det syn at erstatningsrett og kontraktsrett er to selvstendige og atskilte regelsett. Som Vibe Ulfbeck påpeker, er bakgrunnen for «opdelingen af de erstatningsretlige regler i to parallellle regelsæt ... den klassiske opfattelse af, at der består en grundlæggende forskel på henholdsvis kontraktsansvaret og deliktsansvaret, som udspringer af forskellene i den måde, hvorpå de to former for ansvar er stiftet».12331233. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 95. Se også Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014 s. 36-37. Kontraktsansvaret utspringer av frivillig vedtatte forpliktelser, mens erstatningsansvaret er begrunnet i eksterne handlenormer.
Oppfatningen om to parallelle regelsett reiser spørsmål om hvordan man skal forholde seg til overlapp. Når de to regelsettene overlapper, i den forstand at de kommer til anvendelse på samme rettsfaktum, må man ta stilling til om begge regelsett kan gjøres gjeldende, eller om det ene fortrenger (konsumerer) det andre. Når det argumenteres for konsumpsjon, hevdes det oftest at kontraktsretten innenfor sitt område – om ikke fullstendig, så iallfall langt på vei – bør fortrenge alminnelig erstatningsrett.12341234. Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 528 flg.
Side 693
Det kan spørres om det er treffende å beskrive erstatningsrett og kontraktsrett som to selvstendige og atskilte regelsett. Er ikke den alminnelige erstatningsrett nettopp alminnelig, og dermed også en del av de rettsnormene som regulerer forholdet mellom kontraktsparter? Ifølge Fredrik Stang er «læren om erstatningspligt i kontraktsforhold bare en del av den almindelige erstatningslære».12351235. Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania 1919 s. 113. Det var først og fremst culpaansvaret – ansvaret for rettsbrudd, deliktsansvaret – Stang hadde i tankene. Culparegelen gjelder både i og utenfor kontraktsforhold, mente han. Forskjellen ligger bare i at når kontrakt er inngått, er det den som bestemmer «hvad der skal være retstridig partene imellem».12361236. L.c. Se også Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 106-107, som taler om at «kontrakten kan have en afsmittende effekt på deliktsansvaret». Stangs synspunkt har vært kritisert i senere rettslitteratur,12371237. Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 494, som mener at Stangs synspunkt aldri slo gjennom. Et alternativt synspunkt er fremmet av Vibe Ulfbeck, som argumenterer for at erstatningsretten langt på vei er blitt absorbert av kontraktsretten, se Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 118-119, med kritikk av Mads Bryde Andersen, «Opgør med relativitetsprincippet», U 2001B s. 119 flg. men – som vi skal se – gir det langt på vei et dekkende uttrykk for gjeldende norsk rett. En ganske annen sak er at det rettssystematiske skillet mellom erstatningsrett og kontraktsrett fortsatt lever i beste velbefinnende.12381238. Jf. Kåre Lilleholt, «Om tingsskade og kontrakt», i Kai Krüger m.fl. (red.), Nybrott og odling – Festskrift til Nils Nygaard, Bergen 2002 s. 171-179, på s. 172.
Det som er sagt, må ikke forstås dithen at skillet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold er uten prinsipiell betydning. Som Mads Bryde Andersen har påpekt, skiller avtalen seg fundamentalt fra den skadegjørende handling som stiftelsesgrunnlag for krav, ved at avtalen selv definerer de regler som skal gjelde for partene.12391239. Mads Bryde Andersen, Grundlæggende aftaleret – Aftaleretten I, Gjellerup 2013 s. 21. Som vi skal se i det følgende, er det imidlertid intet skarpt skille mellom avtalte og allmenne handlenormer, og mange av de erstatningsrettslige spørsmål som oppstår, må løses uavhengig av om kravet baseres på kontraktsbrudd eller brudd på allmenne handlenormer, eller på kombinasjoner av dette.
Det kan også spørres om forholdet mellom alminnelig erstatningsrett og (spesiell) kontraktsrett kan avgjøres etter en generell kollisjonsnorm, slik Side 694 det forutsettes når det hevdes at det er begrenset adgang til å gjøre deliktsansvar gjeldende i kontraktsforhold. Er det treffende å formulere problemet som kollisjon mellom regelsett? Er det ikke snarere slik at normkollisjon oppstår mellom enkeltregler, og derfor må løses konkret for den enkelte regelkonflikt? Bernhard Gomard fremholdt at det neppe er riktig å oppstille en generell kollisjonsnorm.12401240. Bernhard Gomard, Forholdet mellem erstatningsregler i og uden for kontraktsforhold, København 1958 s. 69. Man kan ikke treffe valget mellom erstatningsrettslige og kontraktsrettslige normer «en bloc», men må gå mer nyansert til verks. Det er ikke noe prinsipielt i veien for at alminnelige erstatningsrettslige regler kommer til anvendelse på et rettsfaktum som også dekkes av en mer spesiell, kontraktsrettslig regel. Som påpekt av Erling Hjelmeng, må man finne «løsningen på konkrete erstatningsspørsmål ... uten at det som en separat problemstilling (‘prejudisielt’) tas stilling til om det konkrete tilfellet representerer et ansvar i eller utenfor kontrakt».12411241. Erling Hjelmeng, Revisors erstatningsansvar – En analyse av ansvarsnormen, Bergen 2007 s. 20. Se også Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 115-116 og Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014 s. 41-43. Dermed er naturligvis ikke sagt at alminnelige erstatningsrettslige regler fritt kan påberopes som alternativ til kontraktsrettslige regler. Det beror på en konkret vurdering i det enkelte kollisjonstilfelle.12421242. I samme retning for norsk rett, Erling Selvig, Det såkalte husbondsansvar – Studier i ulike typer av ansvar for hjelpere, herunder rederansvaret efter sjøl. § 8, Oslo 1968 s. 114, som fremholder at tendensen til grensedragning mellom to «ansvars-systemer» berettiger en viss skepsis, og Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 114-116.
Det er ikke nordisk rettsenhet på det området som skal behandles her. Forskjeller finnes både på den alminnelige erstatningsrettens område, særlig for rene formuestap, og på kontraktsrettens område, hvor Norge er det eneste landet som har innført vidtrekkende generelle regler om direkte mangelskrav. Ulikhetene til tross, har de nordiske rettssystemene mye til felles, og det er naturlig å trekke veksler på litteratur og rettspraksis fra Sverige og Danmark der ulikhetene ikke er til hinder for det.
I det følgende vil jeg først peke på noen generelle problemstillinger og utgangspunkter for diskusjonen (avsnitt 2). Deretter forsøker jeg å si noe generelt om når og i hvilken utstrekning alminnelige erstatningsrettslige regler kommer til anvendelse i kontraktsforhold (avsnitt 3), og når skade voldt ved oppfyllelsen av en kontrakt kan medføre ansvar overfor tredje-Side 695part (avsnitt 4), før jeg sammenfatter mine synspunkter (avsnitt 5). Analysen begrenses til skyldansvaret.
2. Utgangspunkter
Når man skal besvare det første spørsmålet – hvilken anvendelse alminnelig erstatningsrettslige regler har i kontraktsforhold – må man ta utgangspunkt i at alminnelig erstatningsrett er anvendelig. I norsk rett har dette utgangspunktet solid støtte i rettspraksis, jf. f.eks. Rt. 2004 s. 1887 (Multiconsult), Rt. 2007 s. 1665 (vekter), Rt. 2010 s. 24 (Hanekleivtunnelen) og Rt. 2012 s. 1926 (Fokus Bank).12431243. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 468-469 og Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap, Oslo 2011 s. 234. I Rt. 2012 s. 1444, som gjaldt ansvar overfor det offentlige, formulerte førstvoterende utgangspunktet helt prinsipielt:
«Det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret er en grunnpilar i vår rettsorden. Som Høyesterett uttrykte det i Rt. 2002 side 1331, på side 1337, skal det derfor ‘noenlunde klare holdepunkter’ til før en lovbestemmelse kan anses å ha gjort dette ansvaret uanvendelig innenfor bestemmelsens anvendelsesområde» (avsnitt 31).
Omtrent like prinsipielt uttrykte Högsta domstolen seg i NJA 2014 s. 760 (Cargo Center):
«Den grundläggande utgångspunkten är ... att det utom-obligatoriska skadeståndsansvaret har generell giltighet. Ansvaret gäller också om det finns ett avtalsförhållande mellan parterna liksom när man rör sig inom området för den skadeståndsrättsliga speciallagstiftningen, i den mån inte kontraktsrättsliga regler eller principer eller särskilda skadeståndsregler motiverar modifikationer. Vid prövningen av vilket som helst skadeståndsanspråk ska man enligt motiven till skadeståndslagen utgå från att tvisten ska avgöras enligt de allmänna utom-obligatoriska reglerna. Avvikelse från dessa ska ske bara i den utsträckning som kontraktsrättens regler bedöms vara tillämpliga och leder till ett annat resultat eller anspråket avser ett skadefall som faller under särskilda lagregler om utomobligatoriskt skadeståndsansvar och dessa regler innebär avvikelse från de allmänna reglerna» (HDs domskäl, avsnitt 7).
Det er ikke nødvendig for denne artikkelens formål å gå inn på spørsmålet om erstatningsansvaret og kontraktsansvaret kan forenes i et felles overordnet grunnlag, det være seg et subjektivt viljesprinsipp, et objektivt Side 696 forventningsprinsipp eller et annet abstrakt prinsipp.12441244. Jf. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 112-114. Det er tilstrekkelig å konstatere at regelen om ansvar for forsettlig og uaktsom skadeforvoldelse er generell, og gjelder både i og utenfor kontraktsrelasjonen.
Når flere erstatningsgrunnlag foreligger, er videre utgangspunktet at skadelidte har valgrett. Han kan gjøre gjeldende det grunnlaget som gir best rettsbeskyttelse.12451245. Jf. Rt. 2015 s. 276 (Bori), avsnitt 36, med henvisninger til tidligere rettspraksis. Tilsvarende for dansk rett, Bernhard Gomard, Obligationsret 2. del, 4. utg. ved Torsten Iversen, København 2011 s. 185-186 og Mads Bryde Andersen og Joseph Lookofsky, Lærebog i obligationsret I – Ydelsen – Beføjelser, 4. utg., København 2015 s. 257-258. Dette er i tråd med det syn som ble hevdet av Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania 1919 s. 114. Se på den annen side kritikken av «konkurrencelæren» i Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 111-112. Noen ganger følger dette av loven selv, som når kjøpsloven § 40(3)(a) at sier kjøper kan kreve erstatning på culpagrunnlag for indirekte tap (som ikke dekkes etter kontrollansvarsregelen). Men også mer generelt må det antas som et utgangspunkt at kontraktsrettslig lovgivning ikke er til hinder for påberopelse av alternative ansvarsgrunnlag. Det fremgår for eksempel av forarbeidene til kjøpsloven at denne ikke utelukker produktansvar:
«Justisdepartementet vil understreke at det ikke nødvendigvis må trekkes en absolutt grense mellom ansvar etter kjøpsloven og ansvar etter produktansvarloven. I prinsippet kan man godt tenke seg løsninger som muliggjør at regelsettene alternativt kan komme til anvendelse på visse typer skader.»12461246. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 25. Se også Rt. 1993 s. 1201 (lettbetongblokk): «produktansvarslovens forarbeider forutsetter at man kan ha et område som både dekkes av de kjøpsrettslige regler og reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold, og at den berettigede i slike tilfelle kan velge hvilket regelsett som han vil påberope seg.» Det samme gjelder for arbeidsgiveransvaret etter skl. § 2-1, jf. Rt. 2007 s. 1236 (bussbrann).
Mot denne bakgrunn blir oppgaven å ta stilling til hva som skal til for å fravike utgangspunktet. I hvilke tilfeller foreligger normkollisjoner, og må de løses ved at kontraktsrettslige regler, som lex specialis, fortrenger alminnelig erstatningsrett? Dette blir temaet nedenfor under 3.
Når den andre problemstillingen skal analyseres – om kontraktsbrudd kan gi grunnlag for erstatningskrav mot andre enn kontraktspart – er ut-Side 697gangspunktet gitt i relativitetsgrunnsetningen: Kontraktens normer forplikter bare partene. Brudd på kontraktens normer innebærer intet rettsbrudd overfor tredjepart, og kan ikke i seg selv utløse erstatningsplikt overfor denne. Igjen blir spørsmålet hva som skal til for å fravike utgangspunktet.
Grovt sett kan man operere med tre kategorier hvor kontraktsbrudd kan tenkes å utløse ansvar overfor tredjepart.
Den første kategorien omfatter tilfeller hvor kontrakten selv har tredjepartsvirkninger: A har forpliktet seg overfor B til å handle på en bestemt måte overfor C. Hvis A bryter kontrakten med B, følger det av kontrakten selv at han handler rettsstridig også overfor C.
Den andre kategorien omfatter tilfeller hvor A ved å bryte sine plikter overfor sin kontraktspart B, utsetter tredjepart (C) for en uforsvarlig risiko. Her følger rettsstriden overfor C ikke av kontrakten, men av den alminnelige culparegelen.
Den tredje kategorien gjelder tilfeller hvor en skadelidt kontraktspart kan fremme krav mot et tidligere ledd i en kontraktskjede (direktekrav). I norsk rett finnes flere lovbestemmelser som tillater slike direktekrav, for eksempel kjøpslovens § 84 (1), som lyder slik:
«Kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd, for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren.»
Som det fremgår av ordlyden, stilles det ikke krav om at det tidligere salgsleddet har handlet rettsstridig overfor kjøperen. Det er således tale om en særlig ansvarsform som verken kan begrunnes direkte i kontraktens bindende virkning eller i alminnelig erstatningsrett. Direktekrav mot et tidligere ledd i en kontraktskjede kan imidlertid også tenkes begrunnet i alminnelig erstatningsrett eller i ulovfestede regler om ugrunnet berikelse.12471247. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 814. Det har også vært diskutert om direktekrav kan baseres på en kombinasjon av erstatningsrettslige og kontraktsrettslige argumenter, jf. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 114-118. Se også Hagstrøm s. 840-841.
Av det som nå er sagt, følger at det i de to siste kategoriene kan bli spørsmål om ansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Temaet under 4 nedenfor blir hvilken rolle alminnelig erstatningsrett har når skaden som er påført tredjepart, skyldes et kontraktsbrudd.
Side 698
3. Den alminnelige erstatningsrettens anvendelse i kontraktsforhold
3.1. Culpanormens objektive innhold
Grunnvilkåret for ansvar er at skadevolder har utvist skyld. Skyldkravet har en objektiv og en subjektiv side. Objektivt sett må skadevolder ha overtrådt en erstatningsrettslig relevant handlenorm. Subjektivt må handlingen eller unnlatelsen kunne bebreides skadevolderen som forsettlig eller uaktsom.
Erstatningsrettslig relevante handlenormer kan utledes av rettskilder ved bruk av juridisk metode eller av avtaler ved bruk av vanlige prinsipper for avtaletolkning. Vi kan kalle de førstnevnte allmenne handlenormer og de sistnevnte avtalebaserte handlenormer. Det forekommer også mellomformer og kombinasjonsformer, hvor handlenormer oppstilles med støtte i både allmenne rettskilder og en konkret avtale. Når det i litteraturen og i rettspraksis tales om erstatningskrav på «deliktsgrunnlag», siktes det som regel til tilfeller hvor culpanormens objektive innhold helt eller i det vesentlige er basert på allmenne handlenormer.
I rettspraksis synes avtalebaserte handlenormer generelt å spille liten eller ingen rolle ved personskader. Selv om det foreligger et kontraktsforhold eller et kontraktslignende forhold mellom skadevolder og skadelidte, analyseres ansvaret ut fra allmenne normer, jf. f.eks. Rt. 1950 s. 1091 (rulledommen), Rt. 2001 s. 1221 (alpinbakke II) og HR-2018-403-A (rideskole). Det motsatte ytterpunkt, hvor handlenormer baseres på avtalen alene, møter man typisk når skaden skyldes feil ved ting eller tjenester som er levert i medhold av kontrakt. I mange slike saker finnes det ingen allmenne normer som stiller krav til egenskaper, og handlenormene må derfor utledes av avtalen alene, jf. f.eks. Rt. 2002 s. 286 (KPMG). En del ganger suppleres imidlertid avtalen av allmenne normer om hvilke egenskaper en ting skal ha eller hvordan en tjeneste skal utføres, jf. f.eks. Rt. 2000 s. 679 (Ideal Eiendom), hvor avtalen måtte suppleres med «bakgrunnsstoff om hva som er god og forsvarlig bankpraksis. Men dette har mest karakter av en utfylling av den inngåtte avtalen ...» Allmenne normer kan imidlertid også spille en mer fremtredende rolle ved fastsettelsen av den erstatningsrettslig relevante handlenormen, slik situasjonen ofte vil være på profesjonsansvarets område, jf. f.eks. Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger).
For at allmenne normer skal være relevante ved fastleggelsen av culpanormens objektive innhold, er det normalt en forutsetning at normen Side 699 tar sikte på å verne den skadde interesse. Hvorvidt dét er tilfellet, må avgjøres konkret, jf. f.eks. Rt. 1957 s. 590 (dresin), Rt. 2015 s. 276 (Bori) og Högsta domstolens dom i sak T 4823-16 (Q-Pro).
I kontraktsforhold er avtalen utgangspunktet for fastleggelsen av de krav som kan stilles til partenes atferd. Nærmere bestemt er det ytelsespliktens omfang og innhold som i utgangspunktet bestemmer hvilke handlinger og unnlatelser som er rettmessige mellom partene. Kontraktsdebitor er i utgangspunktet ikke forpliktet til å gjøre mer enn han har påtatt seg. Men dette gjelder ikke unntaksfritt. Noen ganger kan kreditor forvente at debitor drar omsorg for hans interesser ut over det som følger av selve avtalen, jf. f.eks. Rt. 1988 s. 7 (Bjørnerud) og Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger). Kontraktens avgrensning av ytelsespliktens omfang eller innhold innebærer med andre ord ikke at debitor er uten videre ansvarsfri om han overholder de avtalte normene. Hvis debitor er ansvarsfri etter alminnelig erstatningsrett, er det ikke fordi han har overholdt kontraktens normer, men fordi han ikke har brutt allmenne handlenormer.
Når både allmenne og avtalebaserte normer kommer til anvendelse på saksforholdet og tar sikte på å verne den skadde interesse, vil culpanormens objektive innhold som regel fastlegges på grunnlag av en helhetsvurdering. Vurderingen vil ofte ha preg av avveining og harmonisering av argumenter, og noen egentlige normkollisjoner synes sjelden å oppstå. Illustrerende er f.eks. dommen i Rt. 2012 s. 1926 (Fokus Bank), hvor spørsmålet var om banken hadde opptrådt erstatningsbetingende ved å formidle salg av finansielle instrumenter som hadde påført kundene tap. Kravet mot banken var bl.a. basert på brudd på informasjonsplikten i kontraktsforholdet og arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningslovens § 2-1. Om forholdet mellom grunnlagene uttalte førstvoterende:
«Selv om rettsgrunnlagene er forskjellige, er det grunnleggende spørsmålet altså det samme – nemlig om kundenes tap kan føres tilbake til mangelfull eller villedende informasjon fra bankens side. Jeg anser verdipapirhandellovens bestemmelser om finansforetaks plikter overfor sine kunder som et hensiktsmessig utgangspunkt for bedømmelsen av hvilke krav man kan stille til banken. Det gjelder selv om overtredelse av verdipapirhandelloven – som er en offentligrettslig lov – ikke automatisk gir avtaleparten et krav mot banken» (avsnitt 48).
Noen ganger er det imidlertid ikke mulig å harmonisere allmenne og avtalefestede normer, som for eksempel når en avtale fritar debitor fra en plikt som påhviler ham etter lovgivningen. En kan f.eks. tenke seg at en bank i sine vilkår for forbrukslån inntar en bestemmelse om at låntakeren Side 700 har det fulle ansvaret for å vurdere egen betalingsevne. En slik bestemmelse lar seg ikke forene – iallfall ikke fullt ut – med regelen i finansavtalelovens § 46b (1) om at «kredittgiveren [skal] vurdere forbrukerens kredittverdighet». I så fall står man overfor en normkollisjon, jf. nedenfor under 3.4.
3.2. Culpanormens subjektive side
Når vi kommer til det subjektive elementet i culpanormen, er det vanskelig å se at normkollisjoner kan oppstå. Begrepene ‘forsett’ og ‘uaktsomhet’ synes å ha samme innhold hva enten rettsstriden skyldes brudd på en allmenn eller en avtalebasert handlenorm. Eksistensen av et avtaleforhold kan riktignok skjerpe kravet til aktsomhet, jf. f.eks. Rt. 2003 s. 400 (Fearnley Fonds), men det er et utslag av culpanormens alminnelige struktur, og innebærer ingen normkollisjon.12481248. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 473-475 og Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap, Oslo 2011 s. 236-237.
3.3. Andre ansvarsregler
Ved avgjørelsen av identifikasjonsspørsmål – spørsmål om ansvar for andres skadevoldende handlinger – er det forskjell på de alminnelige erstatningsrettslige regler om arbeidsgiveransvar og organansvar, og kontraktsrettens regel om ansvar for kontraktshjelpere. Her er dommen i Rt. 2007 s. 1665 (vekter) avklarende for forholdet mellom reglene. Spørsmålet i saken var om et vaktselskap var ansvarlig overfor eieren av en bygning som selskapet hadde ansvaret for, fordi en ansatt vekter hadde stiftet brann. Om forholdet mellom ansvar etter skadeserstatningslovens § 2-1 og ansvar i kontrakt, bemerket førstvoterende at
«bestemmelsene om arbeidsgiveransvar også gjelder i de tilfeller der en skade er voldt overfor en skadelidt som står i kontraktsforhold til arbeidsgiveren. Men det følger både av lovforarbeidene til skadeserstatningsloven og av Høyesteretts praksis at arbeidsgiveren – alt avhengig av de forpliktelser han har etter kontrakten med skadelidte – på kontraktsrettslig grunnlag kan bli erstatningsansvarlig også i de tilfeller der skaden faller utenfor det ansvar som følger av skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1» (avsnitt 32).
Noen normkollisjon var det ikke tale om. Rettsreglene utpeker samme rettsfølge, og ingen av dem er ment uttømmende å fastlegge når ansvar Side 701 oppstår. Med andre ord holdt Høyesterett fast ved utgangspunktet om at skadelidte har valgrett når flere ansvarsgrunnlag foreligger.12491249. Valgretten kan imidlertid være begrenset gjennom avtalen, jf. f.eks. Rt. 1986 s. 1386 (Block Watne), hvor NS 3401 bestemte at for «skade på byggherrens person eller ting som ikke omfattes av kontrakten, er entreprenøren erstatningsansvarlig overfor byggherren i den utstrekning dette følger av alminnelige erstatningsregler». Høyesterett kom til at bestemmelsen måtte forstås slik at byggherren bare kunne gjøre gjeldende identifikasjon etter skadeserstatningslovens § 2‑1, ikke etter det ulovfestede kontraktshjelperansvaret.
Heller ikke når det gjelder det alminnelige kravet om årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling eller unnlatelse og skaden, synes det å oppstå normkollisjoner. Betingelseslæren anvendes både når ansvaret bygger på kontraktsbrudd og når det bygger på brudd på allmenne handlenormer. Det samme gjelder kravet om adekvans. I den konkrete rettsanvendelsen vil det ofte kunne ha betydning at kontrakt er inngått,12501250. Jf. Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 336. men som regel uten at normkollisjoner oppstår.
For forskjellige former for supplerende ansvarsvilkår er bildet mer uensartet. Mange av de særregler som gjelder erstatningsansvar for kontraktsbrudd, gjelder nettopp slike supplerende vilkår. Det kan være lovfestede regler, f.eks. regler om reklamasjon og foreldelse, eller det kan være avtalte regler, f.eks. om ansvarsbegrensning eller ansvarsfraskrivelse.
En avtalt ansvarsbegrensning eller ansvarsfraskrivelse vil typisk være i strid med bakgrunnsretten, hvoretter hovedregelen er at det skal svares full erstatning. Løsningen av kollisjonsspørsmålet er imidlertid sjelden vanskelig. Med mindre man står overfor ufravikelig lovgivning, går avtalen foran bakgrunnsretten. Utfordringen ligger som regel i å fastlegge de avtalte reglenes dekningsområde, herunder om de omfatter både ansvar for kontraktsbrudd og ansvar for brudd på allmenne handlenormer, eller bare en av delene. Et eksempel er den svenske dommen i NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna), hvor en vannskade var forårsaket av en rørlegger som uaktsomt hadde feilmontert en ventil i et baderom. Det forelå ansvarsgrunnlag på «utomobligatorisk grund» (2 kap. 1 § skl.). Dette var ikke til hinder for at en avtalt ansvarsbegrensning kom til anvendelse, og begrenset ansvaret til 15 % av kontraktssummen. Som dommen viser, må også anvendelsen av avtalte ansvarsregler fastlegges ved konkret tolkning, og Side 702 ikke ut fra en mer generell kategorisering av ansvaret som kontraktsrettslig eller erstatningsrettslig.
3.4. Normkollisjoner
Når man står overfor normer som utpeker uforenlige rettsfølger, er det sjelden selve kollisjonsnormen som volder vanskeligheter. Utfordringene ligger som regel i å fastlegge normenes anvendelsesområde og ta stilling til om de kommer til anvendelse på det foreliggende faktum. Når dette er gjort – og hvis konklusjonen er at to eller flere normer som utpeker uforenlige rettsfølger, er anvendelige etter sitt eget innhold – vil alminnelige kollisjonsnormer – som lex superior eller lex specialis – ofte løse spørsmålet om hvilken norm som fortrenger den andre eller de øvrige. Poenget forklares best ved eksempler:
Etter kjl. § 32 (1) mister kjøperen sin rett til «å gjøre en mangel gjeldende dersom han ikke innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget den, gir selgeren melding om hva slags mangel det gjelder». Etter annet ledd gjelder en absolutt frist på to år, med mindre selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid. Den alminnelige erstatningsrett har ikke tilsvarende reklamasjonsregler. Erstatningskrav kan gå tapt som følge av passivitet eller konkludent atferd, men utgangspunktet er at kravet er i behold inntil det foreldes. Hvis kjøper fremsetter et erstatningskrav etter at reklamasjonsfristene etter § 32 er utløpt, men før kravet er foreldet, står man følgelig overfor et tilfelle hvor kjøpsloven og alminnelig erstatningsrett utpeker uforenlige rettsfølger. Etter alminnelige erstatningsrettslige regler kan kravet gjøres gjeldende, men etter kjl. § 32 er kravet bortfalt. Utfordringen ligger her ikke i å avgjøre hvilken kollisjonsnorm som skal anvendes. Kjøpslovens reklamasjonsregler må anses som lex specialis, og fortrenger derfor, så langt de gjelder, alminnelig erstatningsrett. Utfordringen ligger derfor først og fremst i fastleggelsen og anvendelse av kjøpslovens mangelsbegrep. Spørsmålet er om det rettsfaktum som påberopes som grunnlag for kravet, utgjør en «mangel» eller ikke. Hvis kravet bygger på en mangel ved salgsgjenstanden, kommer reklamasjonsregelen til anvendelse som lex specialis. Man kommer ikke utenom reklamasjonsplikten ved å vise til at mangelen skyldes brudd på allmenne handlenormer.12511251. Men reklamasjonsregelen kan måtte vike for annen spesialregulering, f.eks. produktansvaret.
Side 703
På samme måte må man nærme seg spørsmålet om et krav foreldes etter de alminnelige regler i foreldelseslovens § 2 og § 3, eller etter særregelen for erstatningskrav i § 9. Reglene utpeker ulike startpunkt for foreldelsesfristen. Etter § 9 er startpunktet «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Etter § 3 nr. 1 er utgangspunktet «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Hvis kravet er oppstått ved «mislighold», begynner fristen etter § 3 nr. 2 å løpe «fra den dag da misligholdet inntrer». Selve kollisjonsnormen er uproblematisk. Regelen i § 9 er en særregel, som innenfor sitt område går foran § 2 og § 3. Utfordringen ligger i å fastlegge anvendelsesområdet til § 9, som gjelder krav om «skadeserstatning», men ikke krav som «springer ut av kontrakt». Svaret beror på hvordan disse uttrykkene skal tolkes og anvendes, ikke på en generell kategorisering av kravet som kontraktsrettslig eller erstatningsrettslig. Det kan godt være at et krav «springer ut av kontrakt» selv om skadevolder (også) har brutt allmenne handlenormer. Dommen i Rt. 2006 s. 983 (Kirkeveien) er illustrerende: Kjøper av en leilighet oppdaget råteskader i takkonstruksjonen og krevde erstatning av selger. Kravet måtte anses å springe ut av kontrakt, og var derfor foreldet etter foreldelseslovens § 3 nr. 2. Kjøper kunne åpenbart ikke komme utenom regelen ved å vise til at selger (også) hadde opptrådt i strid med alminnelige krav til aktsomhet ved utførelsen av ombyggings- og reparasjonsarbeider. På den annen side forekommer det at § 9 blir lagt til grunn selv om skadevolder (også) har brutt avtalebaserte handlenormer, jf. f.eks. Rt. 1998 s. 740 (Filminvest) og Rt. 2001 s. 1702 (Fearnley & Eger). Det er heller ikke avgjørende om ansvaret bygger på en alminnelig eller en kontraktsrettslig identifikasjonsregel, se f.eks. dommen i Rt. 2007 s. 1665 (vekter), hvor kravet ikke ble ansett å springe ut av kontrakt selv om ansvaret var basert på kontraktsrettens identifikasjonsregel (kontraktshjelperansvaret).
Når man står overfor kollisjoner mellom lov eller forskrift og avtalebestemmelser, beror løsningen på om loven eller forskriften er fravikelig eller ikke. En kan for eksempel tenke seg at en advokat inntar i sine oppdragsavtaler en bestemmelse om at plikten til å behandle klientens betroelser fortrolig er begrenset til en periode på fem år etter oppdragets avslutning. En slik bestemmelse står i strid med advokatforskriftens kapittel 12, punkt 2.3.2, som fastslår at plikten til fortrolighet ikke er tidsbegrenset. Løsningen av normkollisjonen beror på om advokatforskriften er ufravikelig eller ikke. Dette er et alminnelig tolkningsspørsmål, og be-Side 704ror ikke på mer abstrakte overveielser om man har med kontraktsansvar eller alminnelig culpaansvar å gjøre.
4. Skader påført tredjepart under oppfyllelse av kontrakt
4.1. Culpanormens objektive innhold
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at kontraktsbrudd påfører tredjepart en skade. En advokat som begår en feil ved opprettelsen av et testament, begår ikke bare kontraktsbrudd overfor klienten, han påfører samtidig de tilgodesette testamentarvinger et økonomisk tap (Rt. 1989 s. 1318). En underentreprenør som ikke utfører arbeidet på faglig forsvarlig måte, påfører byggherren et tap (Rt. 1986 s. 1386 og Rt. 1998 s. 656). Osv.
Utgangspunktet er her som ellers at den som forsettlig eller uaktsomt påfører en annen en skade, er ansvarlig på culpagrunnlag. Det at skaden er voldt under oppfyllelsen av en kontrakt, medfører ikke at ansvaret overfor tredjepart kommer i en annen stilling. Man må imidlertid huske på at et kontraktsbrudd ikke i seg selv representerer et rettsbrudd overfor tredjepart, jf. f.eks. Rt. 2015 s. 475 (advokatansvar).12521252. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 831. Se nærmere Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 499, som henviser videre. Erstatningsrettens pliktnormer er relasjonsavhengige. Når culpanormens objektive innhold skal fastlegges, er det relevante spørsmålet derfor ikke om det foreligger et pliktbrudd, men om det foreligger et pliktbrudd overfor skadelidte. For at normbruddet skal være erstatningsrettslig relevant, må den skadelidte interesse være vernet av handlenormen, se ovenfor under 3.1. Hvis tredjeparts interesse skal være erstatningsrettslig vernet, må det derfor være fordi kontrakten (også) tar sikte på å verne hans interesse, dvs. at kontrakten har tredjepartsvirkning, jf. Rt. 1995 s. 486 (Nordland), fordi han har ervervet kontraktspartens krav, jf. Rt. 1981 s. 445 (Davanger), eller fordi kontraktsbruddet samtidig utgjør et brudd på allmenne handlenormer som gir vern mot den aktuelle skaden.
Rettsstrid overfor tredjepart (C) vil typisk foreligge hvis A under oppfyllelsen av kontrakten med B utsetter C for en uforsvarlig risiko for person- eller tingsskade. Man støter av og til på det synspunkt at skadens art transformerer erstatningskravet til et deliktskrav. Det er imidlertid mer Side 705 treffende å si at det er risikoen for person- eller tingsskade som leder oss til å konstatere brudd på en allmenn norm om ikke å utsette andre for uforsvarlig risiko. Hvis A under oppfyllelsen av en kontrakt med B har utsatt C for en uforsvarlig risiko, er A ansvarlig overfor C etter culparegelen, jf. f.eks. Rt. 1976 s. 1117 (Siesta), U 2004 s. 114 H (parcelhus) og NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna). I prinsippet gjelder det samme for rene formueskader, jf. f.eks. Rt. 1989 s. 1318 (testament), Rt. 1991 s. 1335 (sjekk) og Rt. 1995 s. 1350 (takst). En annen sak er at det ved rene formueskader skal mer til for at erstatningsplikt skal oppstå, jf. f.eks. Rt. 2015 s. 385 (Roxar), der førstvoterende pekte på at «aktsomhetsnormen for formuestap utenfor kontraktsforhold er en annen enn for integritetskrenkelser fordi det i atskillig utstrekning er rettmessig å påføre andre formuestap. Ansvarsgrunnlag vil bare foreligge der handlefriheten er innskrenket» (avsnitt 22). Dette er imidlertid ikke spesielt for skader voldt under oppfyllelsen av kontraktsforpliktelser, det gjelder generelt for rene formueskader.
Motstykket til at tredjepart ikke er vernet av kontraktens handlenormer, er at han ikke er bundet av kontraktens begrensninger. En avtalt ansvarsbegrensning eller reklamasjonsregel kan ikke påberopes overfor tredjepart, med mindre tredjepart kan sies å ha akseptert avtalebestemmelsen, jf. f.eks. NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna). Som hovedregel kan heller ikke lovfestede begrensninger av kontraktsansvaret påberopes overfor tredjepart, jf. f.eks. U 2012 s. 2255 H (Vestas).
Amund Bjøranger Tørum reiser spørsmålet om avtalens regulering av ytelsesplikten begrenser Cs adgang til å fremme et deliktskrav mot A.12531253. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 521. Han viser til As prestasjonsplikt overfor B etter engelsk rett kan eliminere As «duty of care in tort» overfor C, og refererer et eksempel fra Treitel: Underentreprenøren (A) har overfor hovedentreprenøren (B) bare forpliktet seg til å montere takstoler, ikke til å legge takstein. Hvis B, som også har påtatt seg å legge takstein, ikke oppfyller sin plikt overfor byggherren (C), kan ikke C kreve erstattet kostnadene ved å legge takstein fra A. Resultatet er opplagt riktig også etter norsk rett. Når C ikke i dette tilfellet kan kreve erstatning fra A etter alminnelige erstatningsrettslige regler, skyldes det imidlertid ikke kontraktens regulering av ytelsesplikten. Det skyldes at A ikke har handlet uforsvarlig overfor C. A har ikke økt risikoen for skade på Cs person, ting eller formue. Han står heller ikke i et så nært forhold til C at det kan begrunne en omsorgsplikt etter alminnelig Side 706 erstatningsrett, jf. f.eks. Rt. 1967 s. 1248 (betongflåte). Hvis vi endrer eksempelet, blir resultatet et annet. En kan f.eks. tenke seg at takstolene er underdimensjonert, slik at C må skifte dem ut for å avbøte risikoen for at taket bryter sammen. Denne kostnaden kan C kreve erstattet av A etter alminnelige prinsipper om erstatning for preventive utgifter. En kan også tenke seg at As oppdrag i tillegg omfattet fjerning av det gamle taket. Hvis dette var tilfellet, og A deretter setter opp nye takstoler uten å dekke taket med presenning eller forsikre seg om at andre gjør det før neste regnvær, blir han også ansvarlig overfor C, fordi han har skapt en uforsvarlig risiko for skade på Cs ting. Her er det ikke et argument mot ansvar at As ytelsesplikt overfor B var begrenset.
4.2. Direktekrav
Som nevnt ovenfor under 2, har norsk rett regler som gir en skadelidt kontraktspart rett å kreve erstatning av et tidligere ledd i en kontraktskjede (direktekrav).12541254. Se generelt om direktekrav Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 814-841. Etter kjl. § 84 (1) kan kjøper kreve erstatning av «et tidligere salgsledd». Regler om direktekrav finnes også i blant annet forbrukerkjøpslovens § 35, avhendingslovas § 4-16, bustadoppføringslova § 37 og håndverkertjenestelovens § 27. Lovreglene særpreges av at ansvaret er basert på kontraktsbrudd, til tross for at det ikke består noe kontraktsforhold mellom skadelidte og skadevolder. Det er derfor naturlig å se på reglene som eksempler på kontraktsrettslig særregulering, hvor lovgiver har valgt å gi de aktuelle kontraktene tredjepartsvirkning for å beskytte senere ledd i kontraktskjedene.12551255. For en oversikt over lovreglene, se Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 376-383.
Utenfor de lovregulerte tilfellene har direktekrav vært basert på brudd på allmenne handlenormer, jf. f.eks. Rt. 2008 s. 1078 (ACE), Rt. 2015 s. 276 (Bori), HR-2016-2264-A (AmTrust) og HR-2016-2344-A (Glåmå Bygg). I den sistnevnte dommen, som gjaldt revisors ansvar overfor klientens bankforbindelse, presiserte førstvoterende at ansvaret var «et utslag av det alminnelige skyldansvaret» (avsnitt 68). I svensk og dansk rett, hvor man ikke har tilsvarende regler om kontraktsrettslige direktekrav, er alminnelig skyldansvar som regel det eneste tilgjengelige kravsgrunnlaget, jf. f.eks. U 1995 s. 484 H (Studsgade), U 2004 s. 114 H (parcelhus), NJA Side 707 2007 s. 758 (Alriksgårdarna), NJA 2009 s. 16 (Gustavsberg), NJA 2014 s. 272 (BDO) og NJA 2014 s. 760 (Cargo Center).
Hvis det er grunnlag for ansvar etter både kontraktsrettslige regler om direktekrav og alminnelige erstatningsrettslige regler, er utgangspunktet at skadelidte kan velge hvilket grunnlag han vil gjøre gjeldende. En begrensning av valgfriheten krever «noenlunde klare holdepunkter i det samlede rettskildematerialet», Rt. 2015 s. 276 (Bori) avsnitt 36.
Amund Bjøranger Tørum argumenterer imidlertid for at adgangen til å påberope brudd på allmenne handlenormer (deliktsansvar) bør være mer begrenset enn ellers når skaden er voldt av et tidligere ledd i en kontraktskjede.12561256. Jf. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 502-503 og s. 528-534. Se også Tørums referat til Nordisk Juristmøte 2017, «Forholdet mellom kontrakts- og deliktsansvar». Han peker for det første på at det er et begrenset behov for å forankre direktekrav fra C mot A «i det alminnelige skyldansvaret, når det gjelder rene formuetap», og anser dette som et «avgjørende argument» mot slike krav. Tørum har rett i at det er et begrenset behov for å bygge direktekrav på brudd på allmenne handlenormer, i den forstand at det forekommer nokså sjelden at C ikke er godt nok vernet gjennom de kontraktsrettslige reglene om direktekrav. Det er imidlertid vanskelig å se at dette skal være avgjørende i de tilfellene hvor det er behov. Hvis A forsettlig eller uaktsomt har påført C en skade, som etter den alminnelige erstatningsrett leder oss til å konstatere ansvarsgrunnlag, er det vanskelig å se at A skal bedømmes mildere fordi om han samtidig har begått kontraktsbrudd overfor B.
Tørum argumenterer videre med at en adgang til å påberope brudd på allmenne handlenormer «kunne føre til at kontraktskjedens regulering ble satt til side, eksempelvis slik at C kunne ‘komme seg rundt’ As ansvarsfraskrivelse overfor B gjennom å fremme et deliktskrav overfor A». Det er imidlertid vanskelig å se at en avtalt ansvarsfraskrivelse mellom A og B skal anses beskyttelsesverdig overfor skadelidte C. Utgangspunktet bør her som ellers være at kontrakten har virkning mellom partene og ikke kan påberopes overfor en tredjepart som ikke har akseptert avtalen. Men hvis C har kjent til og akseptert avtalen, er han bundet av den, jf. f.eks. NJA 2007 s. 758 (Alriksgårdarna).
Endelig anfører Tørum at en «deliktsløsning kan føre til rettsusikkerhet». Selv om det skulle være riktig, er det et argument som rammer
Side 708 culpaansvaret generelt, og som ikke har vært ansett som et avgjørende argument mot culpaansvar. Culparegelen er trygt rettspolitisk forankret, selv om det ofte kan være vanskelig å avgjøre om en handling eller unnlatelse er uforsvarlig overfor skadelidte.
Et restriktivt syn på adgangen til å gjøre gjeldende direktekrav på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag kommer også til uttrykk i annenvoterendes særbemerkninger i HR-2017-1834-A (branncelle), som gjaldt ansvar for uriktige opplysninger i en kontrollerklæring og ferdigmelding overfor en senere kjøper av boligen (se nærmere om dommen nedenfor under 4.3):
«Et omfattende ansvar på deliktsgrunnlag for brudd på offentligrettslige forpliktelser vil derfor i praksis undergrave de vilkårene som er satt i loven for å kunne fremme direktekrav mot tidligere selger og hans avtaleparter. Disse vilkårene gir uttrykk for det lovgiver har ment er en rimelig balanse mellom på den ene siden hensynet til kjøper og hans behov for å få dekning av sitt tap, og på den andre siden hensynet til selger og hans avtaleparter og deres behov for forutberegnelighet og risikokontroll» (avsnitt 62).
Det kan settes spørsmålstegn ved synspunktet. Lovreglene om direktekrav gir uttrykk for lovgivers syn på når kontraktsbrudd skal medføre ansvar overfor andre enn kontraktspart. De gir ikke uttrykk for når brudd på allmenne handlenormer skal medføre ansvar etter den alminnelige culparegelen. Lovreglene er ment å beskytte skadelidte ved å oppstille et særskilt kravsgrunnlag ved kontraktsbrudd, ikke å beskytte skadevolder ved å frita for ansvar etter alminnelige regler.12571257. Jf. f.eks. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 44-45 og s. 137. Lovreglene om direktekrav kan derfor ikke anses å fortrenge alminnelig erstatningsrett innenfor sine områder. Etter mitt syn kan det heller ikke anføres andre avgjørende grunner for at tredjeparts erstatningsrettslige vern skal påvirkes av at skaden er voldt under oppfyllelsen av en kontrakt, og det synes ikke å foreligge noen norsk rettspraksis til støtte for et slikt syn.
4.3. Nærmere om Rt. 2015 s. 276 (Bori) og HR-2017-1834-A (branncelle)
Det kan spørres om dommene i Rt. 2015 s. 276 (Bori) og HR-2017-1834-A (branncelle), begge avsagt under dissens, fullt ut er i tråd med det som er fremholdt ovenfor i 4.1 og 4.2.
Bori-dommen gjaldt spørsmål om ansvar for et boligbyggelag som i forbindelse med ombygging av en eldre bygning til leiligheter, overfor Side 709 utbyggeren hadde påtatt seg oppgaven som ansvarlig utførende og kontrollerende etter plan- og bygningsloven. Da ombyggingen var ferdig, avga boligbyggelaget en kontrollerklæring som bekreftet at det var foretatt kontroll med utførelsen, og at sluttkontrollen ikke hadde avdekket feil eller mangler ved fagområder som var til hinder for ferdigattest. Deretter ble leilighetene overdratt til et borettslag. Senere ble det avdekket vesentlige feil ved bygget, som påførte borettslaget et betydelig tap.
Utgangspunktet ble formulert som et spørsmål om boligbyggelaget pliktet å erstatte borettslagets tap etter den alminnelige regelen om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningslovens § 2-1 (avsnitt 19). Det ble ikke ansett tvilsomt at boligbyggelaget hadde opptrådt uaktsomt ved utførelsen av kontrollen og utstedelsen av kontrollerklæring (avsnitt 23). Det springende punktet var om forsømmelsen utgjorde et rettsbrudd overfor borettslaget. Førstvoterende formulerte problemstillingen slik:
«Dette leder meg inn til sakens kjerne, nemlig spørsmålet om [boligbyggelaget] likevel ikke er erstatningsansvarlig ovenfor [borettslaget] fordi forsømmelsen gjelder offentligrettslige plikter som ikke kan påberopes av tredjemann som grunnlag for erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1» (avsnitt 24).
Etter en konkret vurdering konkluderte førstvoterende med at de offentligrettslige reglene tar «sikte på å beskytte også de private interessene knyttet til et bygg, herunder de interessene [borettslaget] gjør gjeldende i saken her» (avsnitt 30), og at «den ansvarlige etter plan- og bygningsloven i prinsippet – og på privatrettslige grunnlag – kan holdes erstatningsansvarlig for tredjemanns tap som følge av pliktbruddet» (avsnitt 34).
Den etterfølgende dommen HR-2017-1834-A (branncelle) gjaldt et lignende tilfelle, hvor den kontrollansvarlige for oppføring av en enebolig med separat hybelleilighet hadde gitt uriktige opplysninger om brannskille mellom hybelleiligheten og resten av huset. En senere kjøper av huset ble påført tap i form av utgifter til utbedring av den manglende brannsikringen. Førstvoterende tok utgangspunkt i at det ved Bori-dommen var avklart at «den ansvarlige etter plan- og bygningsloven kan ha erstatningsansvar for slike feil etter reglene om erstatning utenfor kontrakt» (avsnitt 36). Deretter fortsatte han:
«Det må likevel undergis en nærmere vurdering om det er grunnlag for erstatning i dette tilfellet. Vurderingen må bygge på den faktiske situasjonen, de hensynene som gjør seg gjeldende, og de rettslige utgangspunktene som følger blant annet av Bori-dommen. At det må foretas en bred vurdering, er også fremhevet i Bori-dommen når førstvoterende i avsnitt 26 uttaler:
Side 710
‘Svaret på spørsmålet om Lørenfallet Borettslag bør kunne kreve sitt tap erstattet av Bori BBL vil måtte bero på en bredere avveining, hvor tapssituasjonen, karakteren av pliktbruddet og de interesser som beskyttes og håndhevingssynspunkter vil inngå.’»
Basert på en slik «bredere avveining» kom Høyesteretts flertall til at ansvar ikke kunne gjøres gjeldende i dette tilfellet. Det ble blant annet vist til at feilen var av begrenset omfang, at det hadde gått langt tid siden oppdraget var fullført og at kjøperne ikke i samme grad som i Bori-saken hadde rimelig og berettiget grunn til å basere seg på ferdigattesten (avsnittene 52-54).
Det er mest nærliggende å forstå de to dommene som utslag av det alminnelige arbeidsgiveransvaret utenfor kontraktsforhold.
I Bori-dommen konkluderte førstvoterende med at boligbyggelaget hadde handlet uforsvarlig, uten å problematisere om de offentligrettslige normene som var brutt, tok sikte på vern av den skadde interessen (avsnitt 23). Deretter reises spørsmålet om boligbygget likevel ikke er erstatningsansvarlig på grunn av pliktbruddets karakter. Som det fremgikk ovenfor, måtte svaret på dette spørsmålet bero på «en bredere avveining». I et erstatningsrettslig perspektiv fremstår denne bredere avveiningen hovedsakelig som en vurdering av om skaden var erstatningsrettslig vernet. Den inneholder imidlertid også i noen grad elementer av en adekvansvurdering, særlig ved å understreke de bygningstekniske manglenes konkrete omfang (avsnitt 34, jf. avsnitt 21). Samtidig gir drøftelsen svaret på hvorfor boligbyggelagets forsømmelse var uaktsom overfor skadelidte; de offentligrettslige reglene tar «sikte på å beskytte også de private interessene» (avsnitt 30).
I branncelledommen tok førstvoterende utgangspunkt i at det med Bori-dommen var slått fast at brudd på pliktene etter plan- og bygningsloven kunne gi grunnlag for ansvar overfor tredjepart (avsnitt 35), men understreket at det må «likevel undergis en nærmere vurdering om det er grunnlag for erstatning i dette tilfellet», og viste her til uttalelsen i Bori-dommen om at det må foretas «en bredere avveining» (avsnitt 37). Mens den bredere avveining i Bori-dommen hovedsakelig hadde karakter av en prinsipiell avgrensning av erstatningsvernets utstrekning, var den i branncelledommen preget av en konkret vurdering av handlingen, risikoen for skade, årsaksforbindelsen og påregneligheten for skade, dvs. det man normalt forbinder med en skyldvurdering eller en adekvansvurdering. I et erstatningsrettslig perspektiv synes det mest treffende å plassere vurderingene under adekvanskriteriet, selv om førstvoterende uttrykkelig sier at han ikke går inn på spørsmålet om adekvans (avsnitt 56).
Side 711
Den dissenterende dommer i branncellesaken knytter vurderingene mer direkte til etablerte erstatningsrettslige begreper og kriterier. Det spørsmålet han anså som mest problematisk, var nettopp adekvansspørsmålet, særlig fordi skaden hadde rammet «langt ute i kontraktskjeden» (avsnitt 74). Blant annet i lys av at skaden var voldt ved grov uaktsomhet, måtte imidlertid adekvanskravet anses oppfylt (avsnitt 76).
Selv om dommene reiser enkelte tolkningsspørsmål, må det etter mitt syn legges til grunn at de er i tråd med det synet på gjeldende rett som det er redegjort for i denne artikkelen. Dommene må anses å fastslå at direktekrav kan baseres på brudd på allmenne handlenormer (deliktsansvar). De holder også fast ved utgangspunktet om at skadelidte har valgfrihet dersom det foreligger flere grunnlag for kravet. Hvis vilkårene for ansvar etter alminnelig erstatningsrett ikke er oppfylt, som i branncelledommen, foreligger det «bare» en kontraktsrettslig mangel, og denne må – naturlig nok – forfølges etter kontraktsrettslige regler (branncelledommen avsnitt 55).
5. Konklusjoner
Analysen ovenfor har vist at alminnelig erstatningsrett, som den klare hovedregel, kommer til anvendelse også i kontraktsforhold. I tillegg har kontraktsretten regler om erstatningsansvar, som kommer i tillegg til eller i stedet for den alminnelige erstatningsrettens regler.
Analysen har også vist at det nokså sjelden oppstår normkonflikter som må løses ved bruk av kollisjonsnormer.
Fastleggelsen av culpanormens objektive innhold må baseres på en helhetsvurdering, hvor både allmenne og avtalte handlenormer tas i betraktning, forsåvidt skaden faller innenfor normenes beskyttelsesområde.
De rettslige normene som fastlegger culpanormens subjektive innhold, er felles innenfor og utenfor kontraktsforhold (selv om den konkrete vurderingen av om skyldkravet er oppfylt, kan påvirkes av om det foreligger en avtale eller ikke).
Hvilke øvrige regler som kommer til anvendelse på et erstatningskrav, må avgjøres etter alminnelige tolkningsprinsipper, og ikke «en bloc» ut fra en kategorisering av kravet som kontraktsrettslig eller deliktuelt. Svaret beror på en tolkning av den enkelte regel som det er spørsmål om å anvende.
Side 712
Hvis tolkningen viser at den kontraktsrettslige regelen er anvendelig og anviser en løsning i strid med det som følger av alminnelig erstatningsrett, blir spørsmålet om den kontraktsrettslige regelen kommer i tillegg til eller i stedet for den alminnelige erstatningsregel. Fremstillingen har vist at den i utgangspunktet kommer i tillegg. Den som har flere grunnlag for et krav, kan velge hvilket som gjøres gjeldende. Resultatet kan imidlertid også bli at den kontraktsrettslige regelen fortrenger den erstatningsrettslige, hvis dette kan begrunnes i alminnelige kollisjonsnormer eller følger av partenes avtale.
Den bekymring som av og til uttrykkes for at anvendelse av alminnelig erstatningsrett skal forrykke balansen i kontraktsforhold, kan etter mitt syn ikke i seg selv begrunne fravikelse av utgangspunktet om skadelidtes valgrett. Erstatningsretten er fleksibel nok til å internalisere de forventninger og partsinteresser som gjør seg gjeldende i kontraktsforhold, og vil derfor ikke forstyrre kontraktsbalansen med mindre det er berettiget av andre, tilstrekkelig tungtveiende grunner.
Side 713
Fodnoter samlet
1233. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 95. Se også Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014 s. 36-37.
1234. Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 528 flg.
1235. Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania 1919 s. 113.
1236. L.c. Se også Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 106-107, som taler om at «kontrakten kan have en afsmittende effekt på deliktsansvaret».
1237. Se f.eks. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 494, som mener at Stangs synspunkt aldri slo gjennom. Et alternativt synspunkt er fremmet av Vibe Ulfbeck, som argumenterer for at erstatningsretten langt på vei er blitt absorbert av kontraktsretten, se Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 118-119, med kritikk av Mads Bryde Andersen, «Opgør med relativitetsprincippet», U 2001B s. 119 flg.
1238. Jf. Kåre Lilleholt, «Om tingsskade og kontrakt», i Kai Krüger m.fl. (red.), Nybrott og odling – Festskrift til Nils Nygaard, Bergen 2002 s. 171-179, på s. 172.
1239. Mads Bryde Andersen, Grundlæggende aftaleret – Aftaleretten I, Gjellerup 2013 s. 21.
1240. Bernhard Gomard, Forholdet mellem erstatningsregler i og uden for kontraktsforhold, København 1958 s. 69.
1241. Erling Hjelmeng, Revisors erstatningsansvar – En analyse av ansvarsnormen, Bergen 2007 s. 20. Se også Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 115-116 og Jan-Ove Færstad, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014 s. 41-43.
1242. I samme retning for norsk rett, Erling Selvig, Det såkalte husbondsansvar – Studier i ulike typer av ansvar for hjelpere, herunder rederansvaret efter sjøl. § 8, Oslo 1968 s. 114, som fremholder at tendensen til grensedragning mellom to «ansvars-systemer» berettiger en viss skepsis, og Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 114-116.
1243. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 468-469 og Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap, Oslo 2011 s. 234.
1244. Jf. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 112-114.
1245. Jf. Rt. 2015 s. 276 (Bori), avsnitt 36, med henvisninger til tidligere rettspraksis. Tilsvarende for dansk rett, Bernhard Gomard, Obligationsret 2. del, 4. utg. ved Torsten Iversen, København 2011 s. 185-186 og Mads Bryde Andersen og Joseph Lookofsky, Lærebog i obligationsret I – Ydelsen – Beføjelser, 4. utg., København 2015 s. 257-258. Dette er i tråd med det syn som ble hevdet av Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania 1919 s. 114. Se på den annen side kritikken av «konkurrencelæren» i Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 111-112.
1246. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 25. Se også Rt. 1993 s. 1201 (lettbetongblokk): «produktansvarslovens forarbeider forutsetter at man kan ha et område som både dekkes av de kjøpsrettslige regler og reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold, og at den berettigede i slike tilfelle kan velge hvilket regelsett som han vil påberope seg.» Det samme gjelder for arbeidsgiveransvaret etter skl. § 2-1, jf. Rt. 2007 s. 1236 (bussbrann).
1247. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 814. Det har også vært diskutert om direktekrav kan baseres på en kombinasjon av erstatningsrettslige og kontraktsrettslige argumenter, jf. Vibe Ulfbeck, Kontrakters relativitet – Det direkte ansvar i formueretten, København 2000 s. 114-118. Se også Hagstrøm s. 840-841.
1248. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 473-475 og Bjarte Thorson, Erstatningsrettslig vern for rene formuestap, Oslo 2011 s. 236-237.
1249. Valgretten kan imidlertid være begrenset gjennom avtalen, jf. f.eks. Rt. 1986 s. 1386 (Block Watne), hvor NS 3401 bestemte at for «skade på byggherrens person eller ting som ikke omfattes av kontrakten, er entreprenøren erstatningsansvarlig overfor byggherren i den utstrekning dette følger av alminnelige erstatningsregler». Høyesterett kom til at bestemmelsen måtte forstås slik at byggherren bare kunne gjøre gjeldende identifikasjon etter skadeserstatningslovens § 2‑1, ikke etter det ulovfestede kontraktshjelperansvaret.
1250. Jf. Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 336.
1251. Men reklamasjonsregelen kan måtte vike for annen spesialregulering, f.eks. produktansvaret.
1252. Jf. Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 831. Se nærmere Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 499, som henviser videre.
1253. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 521.
1254. Se generelt om direktekrav Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 814-841.
1255. For en oversikt over lovreglene, se Kåre Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Oslo 2017 s. 376-383.
1256. Jf. Amund Bjøranger Tørum, Direktekrav – Særlig om direktekrav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige analyser i komparativ belysning, Oslo 2007 s. 502-503 og s. 528-534. Se også Tørums referat til Nordisk Juristmøte 2017, «Forholdet mellom kontrakts- og deliktsansvar».
1257. Jf. f.eks. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 44-45 og s. 137.