Professor dr.juris Johan Giertsen, Universitetet i Bergen

1. Markedsintegrasjon og forbrukervern

Traktaten om Den Europæiske Unions funktionsmåde art. 169 nr. 1 sier at unionen skal «fremme forbrugernes interesser og sikre et højt forbrugerbeskyttelsesniveau». Det vil bl.a. omfatte vern av forbrukernes kontraktsrettslige interesser. Sentrale direktiver er forbrukeravtaledirektivet (1993/13), forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44), forbrukerkredittdirektivet (2008/48) og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83).⁶⁸³683. Dette er ingen uttømmende angivelse av EU-forbrukerkontraktsretten, bl.a. kommer timesharedirektivet (2008/122), boliglånsdirektivet (2014/17), betalingskontodirektivet (2014/92), pakkereisedirektivet (2015/2302) og betalingstjenestedirektivet (2015/2366) i tillegg. Rettsakter som ikke primært er kontraktsrettslige kan også få (indirekte) betydning for forbrukernes kontraktsrettslige stilling. Direktivet om urimelig handelspraksis (2005/29) retter seg f.eks. mot illojal markedsføring, og vil – ideelt sett – bidra til at forbrukerne får et informert grunnlag for sine beslutninger om å erverve varer og tjenester. Disse er begrunnet med hensynet til markedsintegrasjon og forbrukervern.⁶⁸⁴684. Forbrukeravtaledirektivet (1993/13) fortalen sjette avsnitt, forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44) fortalen første og andre avsnitt, forbrukerkredittdirektivet (2008/48) fortalen fjerde til niende avsnitt og forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83) fortalen tredje til femte avsnitt.

EU-traktatene (Danmark, Finland, Sverige) og EØS-avtalen (Island, Norge) forplikter landene til EU-konform tolking av lovgivning som gjennomfører EU-rettsakter. EU-domstolen har f.eks. når det gjelder forbrukeravtaledirektivet fremhevet at nasjonale domstoler «er ved anvendelsen af nationale retsforskrifter ... forpligtet til i videst muligt omfang at fortolke dem i lyset af direktivets ordlyd og formål».⁶⁸⁵685. Sitat fra dom i C-240/98-C-244/98 Océano avsnitt 32. Utsagnet er rettet til Side 433 domstolene i EU, men gjelder tilsvarende for EØS, og er ikke begrenset til forbrukeravtaledirektivet.

Temaet i denne artikkelen er særtrekk ved EU-domstolens praksis i forbrukerkontraktsretten – «særtrekk» i betydningen nyanser, sammenlignet med nordiske tradisjoner med et særlig blikk på mitt eget land Norge. De fleste kontraktsrettslige avgjørelsene fra EU-domstolen gjelder forbrukeravtaledirektivet, som retter seg mot urimelige («unfair») vilkår i ikke individuelt forhandlete avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere.

Dette direktivet ble gjennomført på ulike måter i Norden. Lovgiveren i Norge la til grunn at avtaleloven § 36 skal praktiseres i samsvar med direktivet. Det ble dessuten gitt en ny § 37 i avtaleloven om bl.a. tolking av forbrukeravtaler. Danmark gjennomførte direktivet ved et nytt kapittel IV i avtaleloven med «særlige bestemmelser om forbrugeraftaler» (§§ 38 a-38 d). Sverige endret ikke avtaleloven, men vedtok en lov om «avtalsvillkor i konsumentförhållanden» (lag 1994:1512). Finland implementerte direktivet ved å endre fjerde kapittel i konsumentskyddslagen av 1978 om «jämkning och tolkning av avtal».

2. Rettspolitisk fundament – asymmetri

Bakgrunnen for forbrukervernet er asymmetri – ujevn ressursstyrke mellom forbrukerne og næringsdrivende. Asymmetri er fremhevet av EU-domstolen fordi domstolen ofte innleder premissene i saker om forbrukeravtaledirektivet med å minne om at det «hviler på den betragtning, at forbrugeren befinder sig i en svagere stilling end den erhvervsdrivende, såvel hvad angår forhandlingsstyrke som informationsniveau, og at forbrugeren som følge heraf tiltræder betingelser, som på forhånd er udarbejdet af den erhvervsdrivende, uden at han kan øve nogen indflydelse på disses indhold» (sitat fra C-240/98-C-244/08 Océano avsnitt 25).⁶⁸⁶686. En lignende formulering er inntatt i bl.a. C-168/05 Mostazo Claro (avsnitt 25), C-40/08 Asturcom (avsnitt 29), C-137/08 Pénzügyi (avsnitt 46), C-243/08 Pannon (avsnitt 22), C-484/08 Caja (avsnitt 27), C-76/10 Pohotovost’ (avsnitt 37), C-472/10 Nemzeti (avsnitt 33), C-618/10 Camino (avsnitt 39), C-415/11 Aziz (avsnitt 44), C-472/11 Banif Plus (avsnitt 19), C-488/11 Jahani (avsnitt 31), C-26/13 Kásler (avsnitt 39), C-34/13 Smart (avsnitt 48), C-96/14 CNP (avsnitt 26), C-169/14 Morcillo avsnitt 22, C-8/14 López avsnitt 17, C-421/14 Garcia avsnitt 40.

EU-domstolen har i lys av dette uttalt at direktivets formål er å «erstatte den formelle balance, som kontrakten indfører mellem kontraktparter-Side 434nes rettigheder og forpligtelser, med en reel balance, der skal genindføre ligheden mellem parterne» (C-168/05 Mostaza Claro avsnitt 36).⁶⁸⁷687. En lignende formulering er inntatt i bl.a. C-137/08 Pénzügyi (avsnitt 47), C-243/08 Pannon (avsnitt 25), C-76/10 Pohotovost’ (avsnitt 38), C-472/10 Nemzeti (avsnitt 34), C-618/10 Camino (avsnitt 40), C-397/11 Jőrös (avsnitt 25), C-415/11 Aziz (avsnitt 45), C-472/11 Banif Plus (avsnitt 20), C-488/11 Jahani (avsnitt 40), C-169/14 Morcillo avsnitt 23. Disse sitatene viser at EU-domstolen ofte er (retts)politisk i uttrykksmåten. Generaladvokatens uttalelse i C-484/08 Caja er illustrerende: «Formålet med [forbrukeravtale]direktivet er at beskytte forbrugeren mod de ulemper, der skyldes, at han som oftest vil være den svage part ... De erhvervsdrivende har tidligere udnyttet deres økonomiske magt til at stille forbrugeren ringere ved hjælp af standardkontrakter og ladet modparten bære visse risici under påberåbelse af aftalefriheden. Dette magtmisbrug skulle direktivet råde bod på» (avsnitt 38, min kursivering).

Det (retts)politiske preget i EU-domstolens argumentasjon kan settes i relieff til det som så langt er den sentrale dommen i Norges Høyesterett om avtaler dekket av forbrukeravtaledirektivet – Rt. 2013 s. 388 Røeggen. En kombinert låne- og spareavtale mellom en bank og en forbruker ble satt til side fordi den virket «urimelig» iht avtaleloven § 36. Høyesterett var mer nøktern i ordbruken enn EU-domstolen. Høyesterett sa at «direktivet må ses som uttrykk for et generelt syn om at forbrukere i møte med profesjonelle aktører har et særlig vern. Den betydelige tyngde forbrukerperspektivet har fått, må reflekteres i den konkrete rimelighetsvurderingen» (avsnitt 61).

I EU-domstolens praksis om de øvrige direktivene om forbrukeravtaler – særlig forbrukerkjøp (1999/44), forbrukerkreditt (2008/48) og forbrukerrettigheter (2011/83) – finner vi i mindre grad (retts)politisk pregete premisser. Årsaken kan være at skjønnstemaet etter forbrukeravtaledirektivet, om et vilkår er «urimelig», ofte gir et større rom for (retts)politiske uttalelser enn strammere skjønnstemaer i andre direktiver.

3. Partsinteresser vs. allmenne interesser

Forbrukeravtaledirektivet har ifølge EU-domstolen ikke bare forbrukernes partsinteresser som formål, men det skal også ivareta den allmenne interesse i å motvirke urimelige avtalevilkår. En følge er at der (den nor-Side 435ske) avtaleloven § 36 er orientert «mot å avhjelpe urimelighet i det konkrete avtaleforholdet, er direktiv 93/13 også orientert mot å hindre urimelighet i andre avtaleforhold enn det som er brakt inn for domstolene».⁶⁸⁸688. Sitat fra Finn Arnesen, «Valget mellom endring og ugyldighet i forbrukerkontrakter», i Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm (Bergen 2016) s. 54-55.

Sett i lys av disse allmenne interessene, har EU-domstolen vektlagt preventive hensyn i bl.a. tolkingen av art. 6 nr. 1 om virkningen av at et avtalevilkår er urimelig. Denne bestemmelsen sier at urimelige vilkår «ikke binder forbrugeren», men «at aftalen forbliver bindende for parterne på i øvrigt samme vilkår, hvis den kan opretholdes uden de urimelige kontraktvilkår». Denne teksten åpner normalt ikke for å endre avtalen, f.eks. å erstatte et urimelig vilkår med bakgrunnsretten. EU-domstolen la derfor i C-618/10 Camino til grunn at en urimelig morarente ikke kunne settes ned til det rimelige. Morarenten ble satt til side, men uten å sette inn et annet vilkår i stedet, slik at långiveren etter sensur av avtalen ikke kunne kreve morarente.⁶⁸⁹689. Nærmere – og også om nyanser fra dette utgangspunktet – i Arnesen op.cit. s. 54 flg.

Den stramme ugyldighetsvirkningen var påkrevd for å oppnå en «afskrækkende virkning» overfor de næringsdrivende (C-618/10 Camino avsnitt 69). Skal direktivet respekteres i 30 land i Europas indre marked (31 land før UKs Brexit), er det for EU-domstolen grunn til å vektlegge det preventive – det «afskrækkende». Direktivet er begrunnet i forbrukervern og hensynet til markedsintegrasjon og rettsenhet i det europeiske fellesskapet.⁶⁹⁰690. Finn Arnesen, «Om den fellesskapsrettslige regulering av urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold^​», i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1996 s. 884 flg. på s. 886. Nordiske domstoler må også ta disse hensynene inn i sin anvendelse av bestemmelser som gjennomfører direktivet.

Det norske Justisdepartementet så i forarbeidene til avtaleloven § 36 for seg at sensur av urimelige avtaler kunne virke disiplinerende på kontraktspraksis.⁶⁹¹691. Ot. prp. 5 (1982-83) s. 11: «Ved å innføre en generell lempingsregel gis domstolene adgang til åpent å sette til side avtalevilkår som finnes urimelige, istedenfor som nå delvis å måtte basere seg på bruk av ulike tolkingsteknikker. Det må antas at en slik åpen [innholds]sensur av avtalevilkår ... vil kunne virke positivt utviklende på kontraktpraksis ved at dommene blir mer direkte vegledende» (min kursivering). Forarbeidene gir derfor norske domstoler et grunnlag for å ivareta de allmenne interesser i å motvirke urimelighet. Fordi Norges Høyesterett hittil ikke har brukt avtaleloven § 36 for å sensurere avtalers innhold, er det neppe mulig å si at norsk praksis siden § 36 ble gitt i 1983 har hatt en slik virkning.

Side 436

4. Formål på ulike nivåer

«Formålet» som kilde i EU-retten kan ha ulike sider. Én er å tilstrebe en tolking som er i samsvar med det spesifikke formålet med bestemmelsen som er til behandling. Det er slik vi typisk kjenner formålet som kilde i nordisk lovtolking.

Bakgrunnen for C-423/97 Sanchis var at en forbruker utøvet angrerett etter en avtale inngått utenfor den næringsdrivendes faste forretningssted. Problemet var om et avtalevilkår om at forbrukeren måtte betale en godtgjørelse for den næringsdrivendes tap ved at avtalen falt bort, var i strid med dørsalgsdirektivet 1985/577 (nå direktivet om forbrukerrettigheter 2011/83). EU-domstolen besvarte spørsmålet bekreftende, fordi formålet med angreretten var å hindre at forbrukeren uforberedt påtok seg økonomiske forpliktelser.

En annen type formålsbetraktninger er å tilstrebe en tolking som bidrar til å styrke den europeiske integrasjonen, i lys av de overordnede formålene med EUs forbrukerrettslige initiativer – (i) effektivisere det indre markedet ved rettsenhet, og (ii) forbrukervern.⁶⁹²692. Hensynet til rettsenhet er slått fast i forbrukeravtaledirektivet art. 1 nr. 1: «Formålet med dette direktiv er indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes love og administrative bestemmelser om urimelige kontraktvilkår i aftaler, der indgås mellem erhvervsdrivende og forbrugere.» I C-149/15 Wathelet stod en slik overordnet formålsbetraktning sentralt. Problemet var om selgerbegrepet i forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44) kunne tolkes utvidende til å omfatte tilfeller der en privatselger lar seg representere av en profesjonell. Spørsmålet ble med visse reservasjoner besvart bekreftende, bl.a. fordi det var i samsvar med «det overordnede mål, der forfølges med EU-lovgivningen på forbrugerbeskyttelsesområdet ... dvs. at sikre et højt forbrugerbeskyttelsesniveau og dermed forbrugernes tillid» (avsnitt 42). Hensynet til europeisk rettsenhet reflekteres så langt ikke i praksis fra Norges Høyesterett i tolkingen av kontraktsrettslig lovgivning som gjennomfører forbrukerrettslige direktiver.

5. Prosessuell aktivitetsplikt

Partene avgjør om et kontraktsrettslig krav skal forfølges for domstolene, og hvis ja på hvilket grunnlag. At domstolene normalt må respektere Side 437 partenes ramme for søksmålet, er trolig et alminnelig prinsipp i europeiske prosessordninger.

EU-domstolen har fremhevet at forbrukeravtaledirektivet skal håndheves av nasjonale domstoler av eget tiltak, selv om forbrukeren ikke har anført dette, og at nasjonale domstoler må trekke konsekvenser av eventuelle brudd på direktivet. Dommen i C-473/00 Cofidis er sentral: «Den beskyttelse, direktivet tildeler forbrugerne, omfatter således også tilfælde, hvor en forbruger, som med en erhvervsdrivende har indgået en kontrakt med et urimeligt vilkår, afholder sig fra at påberåbe sig den urimelige karakter af vilkåret, enten fordi han er uvidende om sine rettigheder, eller fordi han viger tilbage for at gøre sine rettigheder gældende som følge af de omkostninger, en retssag vil medføre» (avsnitt 34).

Spørsmålet om det gjaldt en prosessuell aktivitetsplikt i saker om det opphevde direktivet om forbrukerkreditt (1987/102) ble reist i C-429/05 Rampio. Problemet var om en forbruker som erverver en løsøreting eller en tjeneste på kreditt, kan rette kontraktsbruddskrav mot kredittgiveren (nå forbrukerkredittdirektivet 2008/48 art. 15 nr. 2). Spørsmålet var om bestemmelsen kunne tolkes slik at nasjonale domstoler av eget tiltak kunne anvende nasjonale bestemmelser som bygget på direktivet, selv om forbrukeren ikke hadde anført disse. EU-domstolen viste til at direktivets «to formål [var] at sikre dels etableringen af et fælles marked for forbrugerkredit ... dels beskyttelsen af forbrugere, der indgår sådanne kreditaftaler» (avsnitt 59). En slik bred virkning av direktivet kunne ikke oppfylles effektivt hvis forbrukeren selv måtte anføre nasjonale bestemmelser som bygget på dette, bl.a. fordi forbrukere kan være uvitende om sine rettigheter (avsnitt 65). EU-domstolen la derfor til grunn at direktivet må tolkes slik at det gir nasjonale domstoler mulighet for håndheving av eget tiltak (avsnitt 69).

Duarte-dommen, C-32/12, kan også sees i lys av en overordnet formålsbetraktning. En spanjol kjøpte en bil som led av mangler. Han krevde heving, men fikk ikke medhold, fordi mangelen var uvesentlig (forbrukerkjøpsdirektivet 1999/44 art. 3 nr. 6). Problemet var om spanske domstoler i stedet kunne tilkjenne et prisavslag (direktivet art. 3 nr. 5). Fordi forbrukeren ikke hadde krevd prisavslag, var spansk prosessrett til hinder for dette. Spørsmålet var da om direktivet om forbrukerkjøp kunne tolkes slik at nasjonale domstoler av eget tiltak kunne avsi dom for prisavslag. Skulle spanske domstoler være avskåret fra å tilkjenne prisavslag av eget tiltak, kunne det ifølge EU-domstolen «gribe ind i effektiviteten av den forbrugerbeskyttelse, som EU-lovgiver tilstræber» Side 438 (avsnitt 39) – et argument som var preget av direktivets overordnete formål. EU-domstolen avsa dom for at nasjonal lov ville stride mot forbrukerkjøpsdirektivet hvis den «ikke giver den nationale ret mulighed for ex officio at tilkende et prisnedslag» (avsnitt 43).

Bakgrunnen for C-227/08 Salamanca var at en forbruker ikke var orientert om sin angrerett iht dørsalgsdirektivet 1985/577 art. 4 (nå direktivet om forbrukerrettigheter 2011/83 art. 6 nr. 1 bokstav h). Problemet var om bestemmelsen kunne tolkes slik at den spanske domstolen av eget tiltak kunne erklære avtalen ugyldig fordi forbrukeren ikke var opplyst om angreretten, selv om forbrukeren ikke hadde anført dette. EU-domstolen presiserte at nasjonale domstoler som utgangspunkt ikke er forpliktet til å anvende EU-rett av eget tiltak, men at det unntaksvis kreves av «almene hensyn». I spørsmålet om slike hensyn forelå, viste domstolen til at angreretten skulle kompensere for den ulikevekt mellom partene som er typisk for bl.a. dørsalg, ved at forbrukeren «overrumples». EU-domstolen antok derfor at plikten til å orientere forbrukerne om angreretten hvilte på «almene hensyn». Nasjonale domstoler kunne da av eget tiltak legge til grunn at en avtale der forbrukeren ikke var orientert om angreretten, var ugyldig (avsnitt 34).

Oppsummert er det praksis for at direktivene om urimelige forbrukeravtaler (1993/13), forbrukerkjøp (1999/44), forbrukerkreditt (2008/48) og forbrukerrettigheter (2011/83) kan håndheves av nasjonale domstoler av eget tiltak. Den prosessuelle aktivitetsplikten er en følge av at EU-domstolen har lagt til grunn at forbrukeravtaledirektivet ikke bare skal ivareta partsinteresser, men også allmenne interesser i å motvirke urimelige vilkår. Den nærmere fastlegging av aktivitetsplikten med hensyn til håndheving av eget tiltak, må drøftes i lys av landenes prosessordninger og må innpasses i disse. Aktivitetsplikten har meg bekjent ennå ikke vært et tema i norsk rettspraksis.

EU-domstolen har også fremhevet at landenes plikt til å beskytte borgerne mot urimelige vilkår også innebærer et krav om «effektiv domstolsbeskyttelse». Nasjonale regler om søksmålsfrister og tvangsfullbyrdelse mv. strider mot direktivet hvis de bryter med slike effektivitetskrav, typisk ved ordninger som gjør det uforholdsmessig vanskelig for forbrukerne å forfølge sine rettigheter etter direktivene.⁶⁹³693. C-169/14 Morcillo (særlig avsnitt 35), C-49/14 Finanmadrid, C-449/13 Bakkaus (avsnitt 22 flg.) og C-377/14 Radlinger (avsnitt 43 flg.) er illustrerende.

Side 439

At de forbrukerkontraktsrettslige direktivene ikke bare gir et materielt vern iht EU- og EØS-retten (vern mot urimelighet, kjøpsrettslige rettigheter mv.), men også et prosessuelt vern, har i Norge utvidet forbrukerbeskyttelsen – sammenlignet med norsk sivilprosess før EU-domstolen tolket direktivene slik at de også etablerer en prosessuell aktivitetsplikt.

6. «Urimelige» avtalevilkår – prøvingsintensiteten

I C-237/02 Hofstetter avgrenset EU-domstolen seg til å tolke urimelighetskriteriet i forbrukeravtaledirektivet, men ikke subsumere. En avtale om salg av en plass i et parkeringshus fastsatte at Freiburger Kommunalbauten, som skulle oppføre anlegget, skulle motta betaling på forskudd (fra ekteparet Hofstetter). Hofstetter ønsket ikke dette, og viste til at tysk bakgrunnsrett fastsatte at betaling skulle skje etter at arbeidet var utført. EU-domstolen avsa dom for at det tilkom nasjonal rett å avgjøre om avtalevilkåret var urimelig og i strid med direktivet. Det konkrete skjønnet – subsumsjonen – ble overlatt nasjonale domstoler.

Denne skjønnsfriheten betyr ikke at landene står fritt. Forbrukerne skal ha vern iht EU-domstolens tolking av urimelighetsvilkåret. Sentrale, men ikke uttømmende argumenter, er (i) om den næringsdrivende var lojal da avtalen ble inngått ved å gi relevant informasjon, (ii) om avtalevilkåret avviker (betydelig) fra nasjonal bakgrunnsrett i disfavør av forbrukeren, (iii) om vilkåret er klart og forståelig formulert, og (iv) om vilkåret dekkes av direktivets «gråliste», dvs. vedlegget som inneholder «en vejledende og ikke-udtømmende liste over de kontraktvilkår, der kan betegnes som urimelige» (direktivet art. 3 nr. 3).⁶⁹⁴694. Se nærmere Marie Natland Wabakken, «Om standardiseringen av en rettslig standard», Marlus 494, Oslo 2018 s. 27-43.

Argumenter for en skjønnsfrihet er hensynet til EU-domstolens arbeidsbyrde ved risikoen for at domstolen stadig må vurdere om avtalevilkår er urimelige, og at det ifølge domstolen er viktig at nasjonale domstoler «spiller en central rolle for at sikre direktivets anvendelse».⁶⁹⁵695. Sitat fra generaladvokatens innstilling i C-237/02 Hofstetter (avsnitt 28). Det siste kan sees i lys av at å vurdere urimelighet er i kjernen av den type skjønn som domstoler regelmessig utøver, og at skjønnet ofte skal sees i lys av nasjonal bakgrunnsrett og passe inn i nasjonale kontraktsrettslige tradisjoner.

Side 440

EU-domstolen har i senere praksis enn Hofstetter gått lengre i å presisere momenter som skal ha vekt i vurderingen av urimelighet. I C-415/11 Aziz var ett av spørsmålene om renter ved forsinket betaling av et banklån var urimelige. Domstolen gikk langt i å presisere momenter nasjonale domstoler skal vektlegge (avsnittene 74-75). Desto lenger domstolen går i en slik retning, desto mindre subsumsjonsfrihet overlates til nasjonale domstoler. I 2016 tok EU-domstolen et skritt til, og avsa dom for at en bestemmelse om lovvalg i standardvilkårene mellom en forbruker og et selskap for postordresalg var urimelig og i strid med direktivet (C-191/15 Amazon avsnitt 71).

Spørsmålet om hvor dypt EU-domstolen vil gå i prøvingen er derfor i utvikling, og kan neppe besvares generelt. Domstolen kan prøve slik den finner ønskelig. Et tema vil være om saken er så godt opplyst at kriteriene i urimelighetsvurderingen er klarlagt i materialet som er brakt inn for Domstolen, slik at det er ubetenkelig å subsumere.

7. Gjennomsiktighet

Nordisk lovgivning har stilt få eksplisitte krav til klarhet i kontraktsrettslige tekster, men i noen bestemmelser kan det underforstås. En plikt til å gi «opplysninger» vil implisere at informasjonen må være spesifisert og ha en viss klarhet. Er en avtaletekst ikke klar, kan det få vekt i spørsmålet om tolking iht forbrukeravtaledirektivet art. 5 andre pkt. («Hvis der opstår tvivl om et kontraktvilkårs betydning, gælder den fortolkning, som er mest gunstig for forbrugeren»).

EU-retten stiller klarhetskrav til opplysninger som næringsdrivende skal gi til forbrukere før avtalen inngås, bl.a. i direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83) art. 5 nr. 1 om at informasjonen skal gis «på klar og forståelig vis». Direktivet om pakkereiser (2015/2302) art. 7 krever at landene sikrer «at aftaler om pakkerejser er affattet i et almindeligt og forståeligt sprog, og, når aftalerne er skriftlige, at de er let læselige».

EU stiller også klarhetskrav til avtalers innhold. I skriftlige avtaler som ikke er individuelt forhandlet, skal vilkårene etter forbrukeravtaledirektivet art. 5 første pkt. være formulert på «en klar og forståelig måde». Direktivet unntar ingen avtaletyper, og klarhet kreves derfor i alle standardavtaler som næringsdrivende anvender overfor forbrukere. Kravet om en «klar og forståelig» avtale retter seg både mot teksten og presentasjonen. (U)klarhet er et argument i vurderingen av (u)rimelighet.

Side 441

Klarhetskravet kan settes i relieff til Fokus Bank-dommen i Norges Høyesterett. Etter å ha lidd tap på et spareprodukt, reiste investorene hevings- og erstatningssak mot banken som formidlet salgene. Investorene vant ikke frem. Avtalevilkårene fantes «bare på engelsk», og språket var «teknisk» (Rt. 2012 s. 1926 avsnitt 73). Det kunne gjort det mulig å anføre forbrukeravtaledirektivet art. 5 første pkt. om at skriftlige standardavtaler skal være formulert klart og forståelig. En slik anførsel synes ikke å ha vært fremmet. Høyesterett synes ikke å ha brukt sin prosessuelle aktivitetsplikt etter direktivet til å reise problemet.

Høyesterett karakteriserte bankens motparter som «velstående privatkunder» (Rt. 2012 s. 1926 avsnitt 2). Etter den norske avtaleloven § 36 er «partenes stilling» relevant ved tolkingen. Om forbrukerne er ressurssterke eller -svake, vil da ha vekt. Slik er det ikke etter forbrukeravtaledirektivet. Er man forbruker etter direktivet, har man uansett ressursstyrke krav på beskyttelsen som direktivet skal gi europeiske forbrukere.⁶⁹⁶696. Wabakken: op.cit. s. 58. Nordiske domstoler vil ha en EU- eller EØS-rettslig plikt til å tolke nasjonal lov slik.

Betegnelsen «gjennomsiktighet» er brukt om klarhetskravet.⁶⁹⁷697. Generaladvokaten i C-484/08 Caja, avsnitt 80 («transparency» i den engelske versjonen). At opplysningene om varen eller tjenesten er forståelig, gir forbrukerne en mulighet for en informert beslutning om å inngå avtalen. Etter at avtale er inngått, kan en klar og forståelig avtaletekst gi forbrukerne klarhet over sin rettsstilling og et grunnlag for informert kommunikasjon med sin motpart. Fordi forbrukerne og de næringsdrivende har ulik kunnskap, tilsier det en (offensiv) tolking av klarhetskravet som kan oppveie for forbrukernes informasjonsmessige underlegenhet.⁶⁹⁸698. Generaladvokaten i C-26/13 Kásler avsnitt 41: «Klarheden og forståeligheden må ikke begrænses til rent formelle eller sproglige aspekter, men der må tages hensyn til den informationsasymmetri, der karakteriserer forholdet mellem forbruger og erhvervsdrivende.»

Valutalån kan fremby en særlig risiko. EU-domstolen har tolket klarhetskravet stramt i avtaler om slike lån til forbrukere. Domstolen krever «at en almindeligt oplyst, rimeligt opmærksom og velunderrettet gennemsnitsforbruger ikke blot [skal være] i stand til at forstå muligheden for stigning eller fald i værdien af den udenlandske valuta, som lånet er optaget i, men også til at vurdere de potentielt alvorlige økonomiske Side 442 følger, som et sådant aftalevilkår kan have for dennes økonomiske forpligtelser» (C-186/16 Ruxandra avsnitt 51). Dette er et nytt eksempel på EU-domstolens vektlegging av den allmenne interesse i rettsenhet i fellesskapet. Vurderingstemaet hva en «alminnelig gjennomsnittsforbruker» antas å forstå, gir en standard som gjelder for alle EU-og EØS-landene i det indre markedet.

EU-domstolen har i Kásler (C-26/13) og Ruxandra innfortolket en opplysningsplikt i klarhetskravet. Kjernen i denne ble uttrykt slik:

«Låntakeren skal «for det første oplyses klart om ... at denne ... udsætter sig for en valutarisiko, som eventuelt vil være økonomisk vanskelig for denne at påtage sig i tilfælde af en devaluering af den valuta, som låntagerens indtægter udbetales i. For det andet skal ... banken, oplyse om de mulige udsving i valutakursen og de risici, som optagelse af et lån i udenlandsk valuta medfører, navnlig når låntagerens indtægter ikke udbetales i denne valuta. Det tilkommer derfor den nationale ret at efterprøve, om [banken] har givet de pågældende forbrugere alle de relevante oplysninger, der gør det muligt for disse at vurdere de økonomiske konsekvenser af et vilkår som det ... omhandlede for deres finansielle forpligtelser» (C-186/16 Ruxandra avsnitt 50).

Långiveren skal i lys av hensynet til en «gjennomsnittsforbruker» informere om at (i) et valutalån kan være «økonomisk vanskelig» å påta seg, at (ii) slike vanskeligheter kan inntre ved svingninger i valutakursene, bl.a. ved en eventuell devaluering av den valuta som låntakerens inntekter utbetales i, og (iii) låntakeren skal motta «alle relevante opplysninger» som gjør det mulig å vurdere «de økonomiske konsekvenser» av avtalevilkåret.

8. Forbrukervern ved forutsetningssvikt: Opplysningsplikt

Forbrukeravtaledirektivet art. 4 nr. 1 synes å låse vurderingen av mulig urimelighet til tidspunktet da avtalen ble inngått: «Det vurderes, om et kontraktvilkår er urimeligt, under hensyn til hvilken type varer eller tjenesteydelser aftalen omfatter, og ved på tidspunktet for aftalens indgåelse at tage hensyn til alle omstændighederne i forbindelse med dens indgåelse» (min kursivering).

Bakgrunnen for C-186/16 Ruxandra var at låntakerne i 2007 og 2008 fikk utbetalt sin lønn i rumenske lei, men opptok lån i sveitserfranc. Vekslingskursen utviklet seg negativt, og det ble reist spørsmål om urimelighet. Fordi endringen i kursen var en etterfølgende forutsetningssvikt, kunne EU-domstolen lagt avgjørende vekt på direktivets henvisning til Side 443 avtaleinngåelsen, slik at forbrukerne ikke kunne vinne frem. Slik gikk det ikke. Som brekkstang for å ivareta forbrukerinteressene, innfortolket Domstolen en opplysningsplikt for banken i den siterte bestemmelsen i forbrukeravtaledirektivet art. 4 nr. 1.

Resonnementet var at «paa tidspunktet for aftalens indgaaelse» skal bankene «tage hensyn til» alle forhold som bankene «kunne have kendskab til på det nævnte tidspunkt, og som ville kunne påvirke den efterfølgende gennemførelse af den nævnte aftale, idet et kontraktvilkår kan indebære en skævhed mellem parterne, som først viser sig i forbindelse med gennemførelsen af aftalen» (avsnittene 53-54). Opplysningsplikten gjelder da forhold bankene «kunne ha» kunnskap om da avtalen om valutalånet ble inngått, og som «kunne påvirke» balansen i avtaleforholdet – også hvis slik påvirkning kan skje på grunn av etterfølgende forhold «som først viser sig i forbindelse med gennemførelsen af aftalen».

Spørsmålet om hva kredittgiveren «kunne ha» kunnskap om skal bedømmes i lys av bankens «ekspertise og kendskab til de mulige udsving i valutakursen og de risici, der er forbundet med optagelsen af et lån i udenlandsk valuta» (avsnitt 56). Basert på denne ekspertise, skal forbrukerne forvente informasjon også om mulige fremtidige virkninger av svingninger i valutakursen. Gitt bankens lojale etterlevelse av den stramme opplysningsplikten, skal nasjonale domstoler vurdere om man «med rimelighed kunne forvente, at forbrugeren ville acceptere et sådant vilkår efter individuel forhandling» (avsnitt 57).⁶⁹⁹699. Wabakken op.cit. s. 57 har pga. opplysningspliktene som EU-domstolen har stilt opp fremhevet at «[M]ye kan tyde på at det skal mindre til for at det er mangler ved tilblivelsen etter direktivet enn etter [den norske avtaleloven] § 36».

9. Avslutning: (U)forutsigbarhet?

Disse merknadene om noen få sider ved den europeiske rettspraksis viser at EU-domstolen (i) er offensiv i premissene i forbrukerretten – bl.a. «erstatte den formelle balance [iht] kontrakten ... med en reel balance», og (ii) er offensiv i rettskildebruken, bl.a. ved å legge inn en opplysningsplikt i bestemmelser der direktivets tekst i liten grad gir slike assosiasjoner.

Så kan man spørre – viser denne offensive tilnærmingen at EU-domstolen er uforutsigbar? Sammenlignes premisser og kildebruk med nordiske – i hvert fall norske – tradisjoner, ligger det nær å svare ja.

Side 444

En slik sammenligning med Norden blir for spinkel, gitt at EUs rettsakter skal fastlegge forbrukernes rettsstilling i Europas indre marked. Spørsmålet om (u)forutsigbarhet må i stedet sees i lys av de overordnede formålene med EUs kontraktsrettslige initiativer på forbrukerområdet – markedsintegrasjon ved rettsenhet i EU og forbrukervern. Gitt disse formålene, kan EU-domstolens praksis tvert om anses som forutsigbar, fordi den fremmer målet om rettsenhet. Det gjelder særlig vektleggingen av de allmenne interesser, med sikte på å disiplinere de næringsdrivende av hensyn til forbrukerne. Den stramme ugyldighetsvirkningen, den prosessuelle aktivitetsplikten, og den stramme opplysningsplikten er eksempler på egnete tiltak for å bidra til slik enhet.

Rettsenhet som et mål for EU-domstolen blir understøttet av utviklingen fra minimums- til totalharmonisering. Minimumsharmonisering stiller minstekrav til nasjonal rett, men landene står fritt til å gi forbrukerne (eller andre som er vernet) en mer omfattende beskyttelse. Totalharmonisering betyr at landene innenfor området for rettsakten må gi samme regler som denne. På forbrukerområdet har utviklingen beveget seg mot totalharmonisering. Det gjelder særlig direktivene om pakkereiser, timeshare, forbrukerkreditt og angrerett. På disse feltene var det opprinnelig en minimumsharmonisering, mens de nåværende direktivene forutsetter en totalharmonisering. Utviklingen mot en totalharmonisering på direktivnivået gir en ekstra tyngde til EU-domstolens vektlegging av markedsintegrasjon og rettsenhet.

Direktivet om forbrukerkreditt av 1987 var iht art. 15 et minimumsdirektiv (1987/102): «Dette direktiv er ikke til hinder for, at medlemsstaterne med henblik paa beskyttelse af forbrugeren opretholder eller vedtager mere vidtgaaende bestemmelser». Det ble avløst av direktivet om forbrukerkreditt av 2008 som i art. 22 nr. 1 gir en totalharmonisering (2008/48): «I den utstrekning dette direktiv inneholder harmoniserte bestemmelser kan medlemsstatene i nasjonal lovgivning ikke beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra dem som er fastsatt i dette direktiv.» Timesharedirektivet av 1994 var en minimumsregulering (1994/47, fortalen avsnitt 2). Det nåværende direktivet av 2008 fastsetter en totalharmonisering (2008/122, fortalen avsnitt 3). Pakkereisedirektivet av 1990 var et minimumsdirektiv (1990/314, art. 8), men gjeldende direktiv av 2015 gir en totalharmonisering (2015/2302, art. 4). Direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83) viser i fortalen til at de tidligere direktivene om angrerett ved bl.a. dørsalg (1985/577 og 1997/7) bygget på minimumsharmonisering, men at EU-lovgiveren nå fant det hensiktsmessig å gi «standardbestemmelser» for alle landene, dvs. totalharmonisering (fortalen andre avsnitt). EU-lovgiveren antok i fortalen at et felles regelverk – og ikke ulike nasjonale bestemmelser – ville effektivisere vekstpotensialet i den grenseoverskridende handelen i det indre markedet (fortalen fjerde og femte avsnitt).

Side 445

Kjernen i forskjellen mellom EU-domstolen og nordisk tradisjon synes da å bli vektleggingen av de allmenne interesser for å bidra til markedsintegrasjon og rettsenhet. I EU spiller Domstolen en slik integrerende rolle, gitt 27 land (etter Brexit) med ulike politiske og rettslige tradisjoner. I det stabile Norden er det ikke et behov for at domstolene skal ha en så utpreget nasjonsbyggende funksjon. Gitt dette, er det en forklarlig forskjell mellom EU-domstolens vektlegging av allmenne interesser – særlig markedsintegrasjon og rettsenhet – og på den annen side de spissete partsinteressene som er det klassiske hensynet som de fellesnordiske avtalelovene, og det øvrige nordiske fellesskapet i kontraktsretten, bygger på.

Side 446